Tekst: Julia Rippel
Siden jeg for alvor begynte avdekke den friheten yoga skaper i livet og i hverdagen, har jeg virkeliggjort veldig mange av drømmene mine. Denne teksten gir et lite innblikk i en av de første, virkelig store drømmene jeg våget å skape plass til. Da vi i 2009 solgte hus, hytte, butikk og bil, og flyttet til Mexico.
ANDERSEN RIPPELENE SELGER ALT DE EIER OG DRAR TIL MEXICO PÅ UBESTEMT TID.
15. OKTOBER 2009 Vi solgte huset i går. Til en trivelig tysk familie. Vi er husløse, men det gjør ikke noe. Tvert i mot, dette fryder vi oss over. Vi har nemmelig en akkurat passe stor bobil som venter på oss i Mexico, nærmere bestemt La Paz. Den skal være hjemmet vårt de neste seks månedene. |
Det er torsdagsmorgen. Mamma fryser når hun våkner av alarmen. Det er bekmørkt ute, med unntak av det svake gjenskinnet fra ei gatelykt. Klokka er 04:15.
Dette er nemmelig ikke en alminnelig torsdag, ikke en av dem i svak mørkebrun som i endeløse rekker etterfølger vagt lysebrune onsdager. Denne torsdagen er uthevet i dyp, mørk, rød, med små eksplosive stjerner og utropstegn rundt. Vi har telt ned mot denne torsdagen, telt månedene, ukene, dagene. 106 dager har vi talt siden vi kjøpte billettene. Og vi har jobbet mot denne dagen, intenst og målrettet, har vi jobbet oss gjennom alle de tingene som må bli gjort for at en tungt etablert 2 barns familie skal kunne samle sammen de mest vitale røttene sine, og reise langt, langt bort og bare være fire glade, gode mennesker sammen, veldig lenge. |
Lillebror og storesøster er trøtte. De har sovet på gjesterommet til mormor, og der er det nesten litt magisk. På mormors gjesterom kan du finne alt mulig, mammas gamle leker, store kusines nye leker, mormors gamle smykker og pynte ting, spennende ting som onkel Bobobert har tatt med seg hjem fra reisene sine. Noen av tingene er til og med så fine og gamle at mormor lekte med dem da hun var liten jente. Også er det de to små lommelyktene da, de er kanskje det aller gøyeste! Når det er helt mørkt, kan lillebror krype under dyna si og blinke bort til storesøster, som blinker tilbake. Derfor har det blitt mest blinking, og minst soving. |
Så der sitter vi i bilen. Lillebror myser, øynene hans er tynne små streker og munnen er trukket sammen i en liten rosa snurp litt til venstre nedenfor nesa. Han er 4 år og han tror han gleder seg, men han er ikke helt sikker, for han er så trøtt. Storesøster er ikke fult så trøtt. Hun er ei stor jente og hele 16 måneder eldre enn lillebror. Nå strammer hun hele panna for å åpne øynene så mye som mulig og selv om de liksom faller litt sammen i hjørnene, så er hun ikke det minste i tvil om hvor vi skal. ”Du må kjøre til flyplassen pappa, for vi skal til Hamsterdam!” Så da gjør vi det. |
Storesøster har fortalt masse om Amsterdam til pappa og lillebror, hun har nemmelig vært der to ganger før, når hun og mamma har dradd på jenteturer til Praha. Det har ikke lillebror og pappa. Og i det vi går av flybussen og kommer inn på terminalen, tar hun et godt tak i den lille rosa trillebagen, veiver dem kjekt videre med den ledige hånda og sier veldig høyt: ”Kom igjen nå gutter, nå skal vi vise dere litt rundt her.” Og storesøster vet hva som bør vises, hun viser rullebåndene og lekebutikken og der som det går ann å kjøpe bamsesekker med kjærligheter i, og… |
Mamma er ikke like dreven, hun viser alle doen. Hun er nemmelig litt bekymret for at storesøster har så mye gøy å vise at noen kunne komme i skade for å glemme hvor vått det av og til kan bli hvis mann ikke tar en tur på do nå og da. Men så er den ganske fin like vell den doen. For det er nemmelig ikke noen slik vanelig knapp å trykke på når du skal trekke ned, bare noen sorte små rundinger i veggen som liksom kan se når du reiser deg, men de følger ikke så veldig godt med egentlig de øynene, for hvis du bare rister overkroppen kraftig nok frem og tilbake, mens du sitter der, så tror de at du reiser deg hele tiden. Og storesøster, hun bestemmer seg nok for å legge de doene til på ”vise frem” lista si, hun går i hvert fall veldig, veldig mange ganger på do. |
Med så mye gøy som skjer, så går ventetiden veldig raskt, og snart sitter vi på flyet som skal fly oss til Mexico city. Det er ingen av oss som vet det når vi lander, men i løpet av oppholdet vårt her, skal vi mellomlande på denne flyplassen 15 ganger. |