Tekst: Julia Rippel
 Foto: Just me and my dad. | Det var den siste dagen i påskeferien (2014). Jeg satt alene i bilen, på vei hjem fra et venninne treff i Mandal. Og det var nå jeg endelig kunne ringe pappa. Vi var blitt enige om det, at selv om jeg vanligvis ringte flere ganger til dagen, så var påskeferien plottet inn med så mange hendelser at det ble greiest hvis jeg ringte når den var over. |
Han tok ikke telefonen den første gangen.
Og jeg husket hvordan han hadde kuttet seg i panna for en månedstid siden, i et forsøk på å skynde seg ut av en glatt dusj da jeg ringte.
”Jeg ringer deg bare opp igjen”, hadde jeg sagt. ”Ta deg litt bedre tid neste gang.” For han viste godt at det var jeg som ringte. Men nå ringte jeg både 4 og 5 ganger uten at noen svarte og det hadde aldri skjedd før, ikke så lenge jeg hadde kjent ham.
På vei forbi Søgne stoppet jeg og tok med mannen min. Et kvarter senere parkerte vi utenfor huset der pappa hadde sin leilighet. Gjennom vinduet i 2. Etasje kunne jeg se at lyset var av, men TVen ga et svakt blått gjenskinn mot vindusruta.
Jeg plukket opp en neve grus og kastet noen småstein mot vinduet. Min opplevelse var fremdeles så full av muligheter. Pappa kunne fremdeles ha åpnet vinduet, men han gjorde ikke det.
Istedenfor var det mannen min som snakket. ”Julia du må ikke kaste så hardt.” sa han ”Du kommer til å knuse ruta.”
Og jeg husket hvordan han hadde kuttet seg i panna for en månedstid siden, i et forsøk på å skynde seg ut av en glatt dusj da jeg ringte.
”Jeg ringer deg bare opp igjen”, hadde jeg sagt. ”Ta deg litt bedre tid neste gang.” For han viste godt at det var jeg som ringte. Men nå ringte jeg både 4 og 5 ganger uten at noen svarte og det hadde aldri skjedd før, ikke så lenge jeg hadde kjent ham.
På vei forbi Søgne stoppet jeg og tok med mannen min. Et kvarter senere parkerte vi utenfor huset der pappa hadde sin leilighet. Gjennom vinduet i 2. Etasje kunne jeg se at lyset var av, men TVen ga et svakt blått gjenskinn mot vindusruta.
Jeg plukket opp en neve grus og kastet noen småstein mot vinduet. Min opplevelse var fremdeles så full av muligheter. Pappa kunne fremdeles ha åpnet vinduet, men han gjorde ikke det.
Istedenfor var det mannen min som snakket. ”Julia du må ikke kaste så hardt.” sa han ”Du kommer til å knuse ruta.”
| Jeg fant fram nøkkelen, for å låse opp porten. Det var kaldt i den smale trappeoppgangen, og jeg ropte høyere for hvert skritt jeg tok. ”Pappa? Pappa!? PAPPA!!” ropte jeg, men det var ingen som svarte. Mannen min gikk forbi meg i ganga, han lå to skritt framfor meg gjennom kjøkkenet, og i det han rundet hjørnet til stua skrek han. ”Stopp”, skrek han, ”IKKE kom inn, du kan ikke se dette!” Og jeg stoppet opp et lite øyeblikk, et halvt innpust, mot et utpust som virket som det aldri ville komme. |  Foto: Silja og Grandpa |
Jeg viste at det var her jeg ville møte virkeligheten på sitt aller råeste. At det var nå alle tankene mine ville bli fullstendig maktesløse mot det som var reelt tilstede på den andre siden av denne tynne veggen. For det er i møte med døden at det virkelig går opp for oss at øyeblikket er absolutt og at vi ikke kan gjøre noe som helst med det som alt har skjedd.
Jeg er ikke redd for døden. Men mens tiden stod stille vurderte jeg om jeg var redd for det makabre, det udelikate, det som muligens kan bli sittende som et bilde på netthinnen. Men jeg var ikke det. Dette var min pappa, min opplevelse og som med alle andre opplevelser i livet mitt viste jeg at det eneste jeg trengte å gjøre nå var å møte opp og forholde meg til det slik det var.
Jeg er ikke redd for døden. Men mens tiden stod stille vurderte jeg om jeg var redd for det makabre, det udelikate, det som muligens kan bli sittende som et bilde på netthinnen. Men jeg var ikke det. Dette var min pappa, min opplevelse og som med alle andre opplevelser i livet mitt viste jeg at det eneste jeg trengte å gjøre nå var å møte opp og forholde meg til det slik det var.
 Foto: Emil og Grandpa | Slik gikk jeg de 2 skrittene som jeg aldri ville kunne gå tilbake, de som skilte mellom historiene jeg fortalte meg selv gjennom tanken og det som var ekte og virkelig i dette øyeblikket. Det var ikke makabert, det var veldig fredfullt. Pappa satt i stolen sin, han holdt brillene veldig varsomt i den venstre hånda som hvilte på brystet. Det var ikke det at han var død som slo meg, men det at han så åpenlyst ikke var levende lengre. Og med det lange sølvgråe håret i kontrast til de mørke øyenbrynene, var han for meg like vakker som han alltid hadde vært. |
Vet du hva Yoga er? Hva det egentlig er bak alle stillingene og de merkelige ordene?
Yoga er den friheten vi skaper i egen tilværelse. Friheten til å ganske enkelt lytte til egne tanker, uten å tro på alt de sier. Friheten til observere fremfor å reagere. Friheten til å møte øyeblikket slik det er uten å fikse noe. Yoga er det enkleste og mest naturlige i verden. Det er ren tilstedeværelse.
Og når jeg nå har ”gått på matta mi” hver eneste dag gjennom de siste 16 årene, så er det på ingen måte for å kunne stå på hendene, eller bite meg selv i tærne. Men for å kultivere det mest verdifulle redskapet jeg kan ha i møte med situasjoner som dette.
Så mens jeg lyttet til tanken min, som var overbevist om at hjertet mitt rent fysisk sprakk i brystet på meg. At jeg ikke ville klare å møte hverdagen uten pappaen min som alltid var der for meg og alltid forstod meg. Så viste jeg allerede at ingen kan forholde seg til alle de myriadene av alternative virkeligheter som tankene koker opp, men alle kan forholde seg til det som reelt skjer her og nå, et innpust, et utpust av gangen.
Jeg vet at uansett hva jeg tenker, så endrer det ingenting av det som har skjedd, men hvilke tanker jeg velger å tro på er helt avgjørende for hvordan jeg opplever situasjonen.
Dette er de tankene jeg valgte i dette øyeblikket:
Når noen dør, så dør de akkurat når de skal. Ikke for tidlig, ikke for sent.
Den tiden vi ble gitt med dem var gaven vi fikk, og den var akkurat slik den skulle være.
Det betyr ikke at det ikke gjør vondt, men at den smerten er en fullverdig og verdifull del av hva det vil si å virkelig elske noen. Jeg bærer min sorg med dyp glede og enorm takknemlighet.
Yoga er den friheten vi skaper i egen tilværelse. Friheten til å ganske enkelt lytte til egne tanker, uten å tro på alt de sier. Friheten til observere fremfor å reagere. Friheten til å møte øyeblikket slik det er uten å fikse noe. Yoga er det enkleste og mest naturlige i verden. Det er ren tilstedeværelse.
Og når jeg nå har ”gått på matta mi” hver eneste dag gjennom de siste 16 årene, så er det på ingen måte for å kunne stå på hendene, eller bite meg selv i tærne. Men for å kultivere det mest verdifulle redskapet jeg kan ha i møte med situasjoner som dette.
Så mens jeg lyttet til tanken min, som var overbevist om at hjertet mitt rent fysisk sprakk i brystet på meg. At jeg ikke ville klare å møte hverdagen uten pappaen min som alltid var der for meg og alltid forstod meg. Så viste jeg allerede at ingen kan forholde seg til alle de myriadene av alternative virkeligheter som tankene koker opp, men alle kan forholde seg til det som reelt skjer her og nå, et innpust, et utpust av gangen.
Jeg vet at uansett hva jeg tenker, så endrer det ingenting av det som har skjedd, men hvilke tanker jeg velger å tro på er helt avgjørende for hvordan jeg opplever situasjonen.
Dette er de tankene jeg valgte i dette øyeblikket:
Når noen dør, så dør de akkurat når de skal. Ikke for tidlig, ikke for sent.
Den tiden vi ble gitt med dem var gaven vi fikk, og den var akkurat slik den skulle være.
Det betyr ikke at det ikke gjør vondt, men at den smerten er en fullverdig og verdifull del av hva det vil si å virkelig elske noen. Jeg bærer min sorg med dyp glede og enorm takknemlighet.
RSS Feed