Yoga med Julia Rippel
  • Forside
  • 11 ukers Yogakurs
  • Yogalærer
  • Blogg
  • Drop-in

Julia rippel Yoga

Yoga i møte med livet.

12/31/2015

0 Comments

 
Tekst: Julia Rippel
Picture
Foto: Just me and my dad.
Det var den siste dagen i påskeferien (2014). Jeg satt alene i bilen, på vei hjem fra et venninne treff i Mandal. Og det var nå jeg endelig kunne ringe pappa. Vi var blitt enige om det, at selv om jeg vanligvis ringte flere ganger til dagen, så var påskeferien plottet inn med så mange hendelser at det ble greiest hvis jeg ringte når den var over.
Han tok ikke telefonen den første gangen. 
Og jeg husket hvordan han hadde kuttet seg i panna for en månedstid siden, i et forsøk på å skynde seg ut av en glatt dusj da jeg ringte. 
”Jeg ringer deg bare opp igjen”, hadde jeg sagt. ”Ta deg litt bedre tid neste gang.” For han viste godt at det var jeg som ringte.  Men nå ringte jeg både 4 og 5 ganger uten at noen svarte og det hadde aldri skjedd før, ikke så lenge jeg hadde kjent ham.
​ 

På vei forbi Søgne stoppet jeg og tok med mannen min. Et kvarter senere parkerte vi utenfor huset der pappa hadde sin leilighet. Gjennom vinduet i 2. Etasje kunne jeg se at lyset var av, men TVen ga et svakt blått gjenskinn mot vindusruta.
Jeg plukket opp en neve grus og kastet noen småstein mot vinduet. Min opplevelse var fremdeles så full av muligheter. Pappa kunne fremdeles ha åpnet vinduet, men han gjorde ikke det.
Istedenfor var det mannen min som snakket. ”Julia du må ikke kaste så hardt.” sa han ”Du kommer til å knuse ruta.”
Jeg fant fram nøkkelen, for å låse opp porten.
Det var kaldt i den smale trappeoppgangen, og jeg ropte høyere for hvert skritt jeg tok.
”Pappa?    Pappa!?   PAPPA!!” ropte jeg, men det var ingen som svarte.

Mannen min gikk forbi meg i ganga, han lå to skritt framfor meg gjennom kjøkkenet, og i det han rundet hjørnet til stua skrek han.
”Stopp”, skrek han, ”IKKE kom inn, du kan ikke se dette!”


​Og jeg stoppet opp et lite øyeblikk, et halvt innpust, mot et utpust som virket som det aldri ville komme.
Picture
Foto: Silja og Grandpa
Jeg viste at det var her jeg ville møte virkeligheten på sitt aller råeste. At det var nå alle tankene mine ville bli fullstendig maktesløse mot det som var reelt tilstede på den andre siden av denne tynne veggen. For det er i møte med døden at det virkelig går opp for oss at øyeblikket er absolutt og at vi ikke kan gjøre noe som helst med det som alt har skjedd.
Jeg er ikke redd for døden. Men mens tiden stod stille vurderte jeg om jeg var redd for det makabre, det udelikate, det som muligens kan bli sittende som et bilde på netthinnen. Men jeg var ikke det. Dette var min pappa, min opplevelse og som med alle andre opplevelser i livet mitt viste jeg at det eneste jeg trengte å gjøre nå var å møte opp og forholde meg til det slik det var.
Picture
Foto: Emil og Grandpa
Slik gikk jeg de 2 skrittene som jeg aldri ville kunne gå tilbake, de som skilte mellom historiene jeg fortalte meg selv gjennom tanken og det som var ekte og virkelig i dette øyeblikket.
Det var ikke makabert, det var veldig fredfullt. Pappa satt i stolen sin, han holdt brillene veldig varsomt i den venstre hånda som hvilte på brystet.
Det var ikke det at han var død som slo meg, men det at han så åpenlyst ikke var levende lengre. Og med det lange sølvgråe håret i kontrast til de mørke øyenbrynene, var han for meg like vakker som han alltid hadde vært.
Vet du hva Yoga er? Hva det egentlig er bak alle stillingene og de merkelige ordene?
Yoga er den friheten vi skaper i egen tilværelse. Friheten til å ganske enkelt lytte til egne tanker, uten å tro på alt de sier. Friheten til observere fremfor å reagere. Friheten til å møte øyeblikket slik det er uten å fikse noe. Yoga er det enkleste og mest naturlige i verden. Det er ren tilstedeværelse.

Og når jeg nå har ”gått på matta mi” hver eneste dag gjennom de siste 16 årene, så er det på ingen måte for å kunne stå på hendene, eller bite meg selv i tærne. Men for å kultivere det mest verdifulle redskapet jeg kan ha i møte med situasjoner som dette.

Så mens jeg lyttet til tanken min, som var overbevist om at hjertet mitt rent fysisk sprakk i brystet på meg. At jeg ikke ville klare å møte hverdagen uten pappaen min som alltid var der for meg og alltid forstod meg. Så viste jeg allerede at ingen kan forholde seg til alle de myriadene av alternative virkeligheter som tankene koker opp, men alle kan forholde seg til det som reelt skjer her og nå, et innpust, et utpust av gangen.

Jeg vet at uansett hva jeg tenker, så endrer det ingenting av det som har skjedd, men hvilke tanker jeg velger å tro på er helt avgjørende for hvordan jeg opplever situasjonen.
Dette er de tankene jeg valgte i dette øyeblikket:

Når noen dør, så dør de akkurat når de skal. Ikke for tidlig, ikke for sent.
Den tiden vi ble gitt med dem var gaven vi fikk, og den var akkurat slik den skulle være.
Det betyr ikke at det ikke gjør vondt, men at den smerten er en fullverdig og verdifull del av hva det vil si å virkelig elske noen. Jeg bærer min sorg med dyp glede og enorm takknemlighet. 
0 Comments

Å følge en drøm

12/31/2015

0 Comments

 
Tekst: Julia Rippel
Siden jeg for alvor begynte avdekke den friheten yoga skaper i livet og i hverdagen, har jeg virkeliggjort veldig mange av drømmene mine. Denne teksten gir et lite innblikk i en av de første, virkelig store drømmene jeg våget å skape plass til. Da vi i 2009 solgte hus, hytte, butikk og bil, og flyttet til Mexico.
Picture

ANDERSEN RIPPELENE SELGER ALT DE EIER OG DRAR TIL MEXICO PÅ UBESTEMT TID.
15. OKTOBER 2009
​

Vi solgte huset i går. Til en trivelig tysk familie. Vi er husløse, men det gjør ikke noe. Tvert i mot, dette fryder vi oss over. Vi har nemmelig en akkurat passe stor bobil som venter på oss i Mexico, nærmere bestemt La Paz. Den skal være hjemmet vårt de neste seks månedene.
Picture
Foto: Tierra Segrada, Mexico

Det er torsdagsmorgen. Mamma fryser når hun våkner av alarmen. Det er bekmørkt ute, med unntak av det svake gjenskinnet fra ei gatelykt. Klokka er 04:15.
Dette er nemmelig ikke en alminnelig torsdag, ikke en av dem i svak mørkebrun som i endeløse rekker etterfølger vagt lysebrune onsdager. Denne torsdagen er uthevet i dyp, mørk, rød, med små eksplosive stjerner og utropstegn rundt. Vi har telt ned mot denne torsdagen, telt månedene, ukene, dagene. 106 dager har vi talt siden vi kjøpte billettene. Og vi har jobbet mot denne dagen, intenst og målrettet, har vi jobbet oss gjennom alle de tingene som må bli gjort for at en tungt etablert 2 barns familie skal kunne samle sammen de mest vitale røttene sine, og reise langt, langt bort og bare være fire glade, gode mennesker sammen, veldig lenge.
Picture
Foto: Påskeøya, Rapa Nui

Picture
Foto: Snorkling med havskilpadder på Galapagos
Picture
Foto: Delfiner på Jamaica
Lillebror og storesøster er trøtte. De har sovet på gjesterommet til mormor, og der er det nesten litt magisk. På mormors gjesterom kan du finne alt mulig, mammas gamle leker, store kusines nye leker, mormors gamle smykker og pynte ting, spennende ting som onkel Bobobert har tatt med seg hjem fra reisene sine. Noen av tingene er til og med så fine og gamle at mormor lekte med dem da hun var liten jente. Også er det de to små lommelyktene da, de er kanskje det aller gøyeste! Når det er helt mørkt, kan lillebror krype under dyna si og blinke bort til storesøster, som blinker tilbake. 
Derfor har det blitt mest blinking, og minst soving.

Så der sitter vi i bilen. Lillebror myser, øynene hans er tynne små streker og munnen er trukket sammen i en liten rosa snurp litt til venstre nedenfor nesa. Han er 4 år og han tror han gleder seg, men han er ikke helt sikker, for han er så trøtt.
Storesøster er ikke fult så trøtt. Hun er ei stor jente og hele 16 måneder eldre enn lillebror. Nå strammer hun hele panna for å åpne øynene så mye som mulig og selv om de liksom faller litt sammen i hjørnene, så er hun ikke det minste i tvil om hvor vi skal. ”Du må kjøre til flyplassen pappa, for vi skal til Hamsterdam!” Så da gjør vi det.
Picture
Foto: Chinchen Itzá, Cancun Mexico
Picture
Foto: Guaiaquil Equador
Storesøster har fortalt masse om Amsterdam til pappa og lillebror, hun har nemmelig vært der to ganger før, når hun og mamma har dradd på jenteturer til Praha. Det har ikke lillebror og pappa. Og i det vi går av flybussen og kommer inn på terminalen, tar hun et godt tak i den lille rosa trillebagen, veiver dem kjekt videre med den ledige hånda og sier veldig høyt: ”Kom igjen nå gutter, nå skal vi vise dere litt rundt her.” 


Og storesøster vet hva som bør vises, hun viser rullebåndene og lekebutikken og der som det går ann å kjøpe bamsesekker med kjærligheter i, og…

Mamma er ikke like dreven, hun viser alle doen. Hun er nemmelig litt bekymret for at storesøster har så mye gøy å vise at noen kunne komme i skade for å glemme hvor vått det av og til kan bli hvis mann ikke tar en tur på do nå og da. Men så er den ganske fin like vell den doen. For det er nemmelig ikke noen slik vanelig knapp å trykke på når du skal trekke ned, bare noen sorte små rundinger i veggen som liksom kan se når du reiser deg, men de følger ikke så veldig godt med egentlig de øynene, for hvis du bare rister overkroppen kraftig nok frem og tilbake, mens du sitter der, så tror de at du reiser deg hele tiden. Og storesøster, hun bestemmer seg nok for å legge de doene til på ”vise frem” lista si, hun går i hvert fall veldig, veldig mange ganger på do.
Picture
Foto: Lima, Peru
Picture
Foto: Havanna, Cuba

Picture
Foto: Rio, Brazil
Picture
Foto: Buenos Aires, Argentina
Med så mye gøy som skjer, så går ventetiden veldig raskt, og snart sitter vi på flyet som skal fly oss til Mexico city. Det er ingen av oss som vet det når vi lander, men i løpet av oppholdet vårt her, skal vi mellomlande på denne flyplassen 15 ganger.

0 Comments
Forward>>

    Julia Rippel 

    Archives

    September 2017
    May 2016
    April 2016
    January 2016
    December 2015

    Categories

    All

    RSS Feed

Julia Rippel Yoga      -       jar.ganeshayoga@gmail.com